Etter et slikt kinobesøk sier det seg selv at man må spise amerikansk. Nyåpnede Nighthawk Diner lå like i nærheten, og vi spankulerte derfor glade og forventningsfulle de få meterne nedover Torvald Meyers gate til det som skulle bli en veldig blandet opplevelse.
Det er 30-tallets USA som får sin renessanse på Nighthawk Diner. I en slags Art Deco-stil blir man geleidet inn i et imponerende gjennomført lokale innredet i klassisk amerikansk diner-stil. Her serveres hjemmelaget milkshake sammen med amerikanske gjengangere som t-bone, rib-eye, cæsar-salat og selvfølgelig hamburger med drøssevis av "side orders". Store porsjoner, ordentlige halvlitere, juke-box, servitører i uniform og høyt - skikkelig høyt - støynivå. So far, so good.
Akkurat som Scarlett Johansson etter mitt skjønn blir litt misfit i sin rolle i Iron Man, er det forhold hos Nighthawk Diner som bryter med et godt konsept.
For ordens skyld: Jeg er en snobbete, frankofil gourmet, som gjerne svir av like mye penger på olivenolje som på vin. Allikevel kan jeg like et hvilket som helst spisested så lenge konseptet er gjennomtenkt og gjennomført.
Nighthawk Din er scorer 100% på å være gjennomtenkt.
Med en slik personlighet i kulissene hadde vi skrudd opp forventningene noen hakk. For oss koker en restaurantopplevelse ned til tre faktorer: Mat, service og atmosfære. Disse bygger igjen på konseptet, som blir en slags grunnmur. Dersom konseptet er svakt, vil de tre faktorene vakle, uansett hvor gode de er. Et godt konsept er også et tydelig konsept; du forstår umiddelbart hva slags sted du har kommet til, når du setter foten innenfor døren. På dette området kan man bare gratulere Vardøen med Nighthawk Diner.
Men det blir ikke en amerikansk diner, bare gjennom interiøret. Maten og servicen må også gjennomføres. Vi kjøpte begge burger og det ble en skuffelse. Vi fikk pommes frites som var så slapp at jeg fikk assosiasjoner til automatene som fantes på 80-tallet, der man kunne kjøpe hørføna poteter (de forsvant like fort som de kom). Ramsalt sideflesk (i menyen omtalt som "bacon"), tørre brød og uoriginal sammensetning, er også ting det går an å gjøre noe med. Kanskje kan det tilogmed tilgis et helt nyåpnet sted, som sikkert har sine innkjøringsproblemer.
Men servicen var kanskje det mest påtagelige. Selv den kjipeste, mest nedslitte amerikanske diner har skikkelig god service, det er iallefall min erfaring. Oppmerksomme servitører som følger med, prater jovialt med gjestene og alltid er på pletten for å selge deg mer i det øyeblikk ølglasset er tomt eller hovedretten fortært.
På Nighthawk Diner prater tilsynelatende heller servitørene med hverandre, og de følger ikke med på gjestene sine. Jeg tror det er her Vardøen glimrer ved sitt fravær. Kanskje har han svidd av alt kruttet på lokalet, men om han fortsatt har krefter igjen, skulle jeg veldig gjerne sett han i sving bak bardisken og i lokalet. Først og fremst for å tjene som et godt eksempel for sine ansatte, sekundært fordi han angivelig lager veldig gode drinker.
Når han lykkes med servitørene, ville jeg anbefalt en tilsvarende runde på kjøkkenet. Først da vil han kanskje lykkes i å formidle konseptet sitt til sine ansatte (og ikke bare til kundene).
Ingen kan ta fra Scarlett Johanson det faktum at hun er en fryd for øyet, og til tross for slapp gjennomføring i Iron Man klarer hun å flyte på sin fremtoning. Det gjenstår å se om Nighthawk Diner klarer å maskere sine skjønnhetsfeil bak et gjennomtenkt konsept. Har Grünerløkka blitt det neste området i Oslo for "turistfeller", der publikum lar seg blinde av kjendisfaktorer? I så fall er jeg Lost in Translation, og holder jeg meg til et lite, diskret sted i Industrigata på Majorstuen. De har et helt annet konsept, men det er i det minste både gjennomtenkt og gjennomført.
