Vin er litt som kunst. Begge tiltrekker seg både ekte entusiaster og snobber, der sistnevnte ikke nødvendigvis liker det de kjøper. Begge kan stues bort på lager uten å miste sin verdi. Heller tvert imot. Begge har engasjerte fageksperter, som tidvis uttaler seg på en måte som kan fremstå uforståelig for resten av oss.
Jeg tror fascinasjonen ligger i kompleksiteten. Vi ser oss aldri lei på et brilliant maleri og vi hører oss aldri lei av en stor opera. Vin er naturligvis flyktigere - man drikker den jo opp - og kompleksiteten kommer gjennom et smaksregister uten sidestykke. Det er høykultur å like vin. Baksiden av medaljen er at det er en utfordring å få oversikt.
Det er nok enklere å være Whisky-ekspert: Lær deg de rundt 100 skotske destilleriene det er verdt å prate om, så er du strengt talt i mål. Gjør du det samme med verdens vingårder har du en vanvittig jobb foran deg.
Å bli vinkjenner krever hardt arbeid. Det finnes imidlertid snarveier for oss som primært ønsker å blamere i selskapslivet.
Når jeg ikke er en mat- og vin-interessert glad amatør på fritiden, er jeg konsulent i arbeidstiden. I konsulentyrket skal man aldri fortelle usannheter, man skal alltid søke kundens beste, men enkelte ganger gir vi inntrykk av å kunne mer enn det som strengt talt er tilfelle. Denne ferdigheten lar seg overføre til privatlivets sosiale arenaer.
Så, til dere gode venner som tror jeg har peiling på vin: Jeg har holdt dere for narr. Det får bli mellom oss. Riktignok har jeg faktisk lært litt teori, men problemene melder seg når jeg smaker på vin. Da havner vi amatører fort i samme situasjon som kjøreelever, som består teoriprøven men stryker på oppkjøring. Hvem av oss merker forskjellen på moreller, kirsebær og kirsebærstein i en vin? Ærlig talt - ER det egentlig noen forskjell?
En av mine favorittkilder til vin er Dagens Næringsliv sin vinspalte. De ligger etter mitt skjønn noen hakk over tilsvarende spalter i andre aviser. Aftenposten, Dagbladet og Nettavisen skriver vinanmeldelser for å selge aviser. Dagens Næringsliv forteller oss hva de synes om vinen de smaker.
Champagne fra denne produsenten ble forøvrig drukket av den famøse agenten Bridget von Hammersmark i Quentin Tarantinos film Inglourious Basterds (viktig trivia å ha med seg i festlige lag).
Om beskrivelsen gjør jeg meg noen tanker:
- Jeg hadde aldri klart å beskrive vinen slik. Jeg hadde klart å si "eple", men antageligvis fordi jeg har lært at sjampanje som regel smaker eple.
- Nå har jeg derimot pugget beskrivelsen. En vakker dag blir jeg kanskje servert denne vinen (i så ville det sikkert være fra en vinkjenner, som ikke ønsker å kaste perler for svin)
- Mer sannsynlig blir jeg en dag servert en tilsvarende vin, og det er her bløffingen kommer inn i bildet. Dersom jeg tar sjansen på at ingen av DNs vinjournalister befinner seg i selskapet, kunne jeg antageligvis sluppet unna med en slik beskrivelse på en annen sjampanje. Eller?
Min karriere som vinbløffmaker startet med et godt råd fra min fetter Jens Blom, som jobber med vin profesjonelt. Jeg spurte hvordan jeg skulle lære meg vin, og han svarte at jeg måtte lære de store franske vindistriktene. Ganske enkelt fordi de fleste andre land har fransk vin som hovedinspirasjon. Vips kan du tillate seg å synse om argentinsk, australsk, sør-afrikansk og nord-amerikansk vin, for å nevne noen.
Oppsummert kan jeg altså gi følgende råd til deg som er en vinbløffmaker in spe. Steg #1 er å pugge franske distrikter og hvilke druer de benytter. Lag seks lapper som dekker Alsace, Loire, Champagne, Burgund, Bordeaux og Rhone, og heng dem opp på badet der du pusser tennene. Alternativt er det hele unnagjort på et par timer med konsentrert pugging. Hadde du ikke fransk på skolen må du også alliere deg med noen som kan uttalereglene. Sier du "allsake", "pinå griss" eller "sangt emmiliånn" blir du avslørt.
Jeg fortsetter utover sommeren med dette temaet. Mitt håp er naturligvis å bli utsatt for både god vin og god bløffing. En utsøkt kombinasjon.
