8. august 2010

Rekesuppe med mango

God suppe er som regler laget på god kraft, og innen sjømat er det skalldyr som gir den beste kraften. Mange skall går i søpla fordi vi glemmer hvor godt det er å koke kraft på dem. Blåskjellene du har dampet kan for eksempel slenges i en kraftgryte når måltidet er over. Tilsvarende kan vi gjøre med rekeskall.

Takk til Liv Berit og Bjørn i Tromsø som satte meg på sporet av denne retten. Takk også til Ole som igår lot meg utsette gjestene hans for et eksperiment under en veldig hyggelig helaften :)

Dette er en forrett du lager på 30 minutter, og mesteparten av retten lager i grunnen seg selv.

Ingredienser (til 6 personer):
  • ca 1/2 kilo reker (tilsvarende en neve pillede reker per person)
  • 1 mango
  • 1 lime
  • 2 dl fløte
  • 1 liten fennikel
  • 1-2 dl hvitvin (gjerne gårsdagens)
  • 1 stort fedd hvitløk
  • En liten bunt bladpersille
  • 1 sjalottløk

Skrell rekene og stek skallet i smør, finhakket hvitløk og finhakket sjalottløk i en panne. Stek noen minutter før du har over hvitvin og ekstra vann til det dekker. La dette koke i ca 20 minutter.

Finhakk fennikel og mango i ca like store biter (ca 3-4 mm tykke).

Når kraften er ferdig siler du av skallene, og koker inn væsken til ca en tredjedel.  Mot slutten av koketiden har du i hakket fennikel, som kokes til den er nesten myk - "al dente".

Når kraften er kokt inn siler du av fennikelen, som du legger til siden. Ha deretter i fløte og kok opp under omrøring. Smak til med salt og lime. (Husk at mangoen også er syrlig, så ikke bruk for mye lime).

Legg de pillede rekene i små suppeskåler (evt. store kaffekopper) sammen med finhakket mango, hakket persille og fennikel. Vær forsiktig med mengden mango, som fort kan dominere smaken. En spiseskje per porsjon burde holde.

Skum opp suppen med stavmikser eller visp (eller den eminente cappuccino-vispen til Ole :) og hell suppe i skålene til det såvidt dekker rekeblandingen.

Server straks. Denne suppen er best glovarm.

5. juli 2010

En vinbløffmakers bekjennelser: Del I

Vin er litt som kunst. Begge tiltrekker seg både ekte entusiaster og snobber, der sistnevnte ikke nødvendigvis liker det de kjøper. Begge kan stues bort på lager uten å miste sin verdi. Heller tvert imot. Begge har engasjerte fageksperter, som tidvis uttaler seg på en måte som kan fremstå uforståelig for resten av oss.


Jeg tror fascinasjonen ligger i kompleksiteten. Vi ser oss aldri lei på et brilliant maleri og vi hører oss aldri lei av en stor opera. Vin er naturligvis flyktigere - man drikker den jo opp - og kompleksiteten kommer gjennom et smaksregister uten sidestykke. Det er høykultur å like vin. Baksiden av medaljen er at det er en utfordring å få oversikt.

Det er nok enklere å være Whisky-ekspert: Lær deg de rundt 100 skotske destilleriene det er verdt å prate om, så er du strengt talt i mål. Gjør du det samme med verdens vingårder har du en vanvittig jobb foran deg.

Å bli vinkjenner krever hardt arbeid. Det finnes imidlertid snarveier for oss som primært ønsker å blamere i selskapslivet.

Når jeg ikke er en mat- og vin-interessert glad amatør på fritiden, er jeg konsulent i arbeidstiden. I konsulentyrket skal man aldri fortelle usannheter, man skal alltid søke kundens beste, men enkelte ganger gir vi inntrykk av å kunne mer enn det som strengt talt er tilfelle. Denne ferdigheten lar seg overføre til privatlivets sosiale arenaer.

Så, til dere gode venner som tror jeg har peiling på vin: Jeg har holdt dere for narr. Det får bli mellom oss. Riktignok har jeg faktisk lært litt teori, men problemene melder seg når jeg smaker på vin. Da havner vi amatører fort i samme situasjon som kjøreelever, som består teoriprøven men stryker på oppkjøring. Hvem av oss merker forskjellen på moreller, kirsebær og kirsebærstein i en vin? Ærlig talt - ER det egentlig noen forskjell?

En av mine favorittkilder til vin er Dagens Næringsliv sin vinspalte. De ligger etter mitt skjønn noen hakk over tilsvarende spalter i andre aviser. Aftenposten, Dagbladet og Nettavisen skriver vinanmeldelser for å selge aviser. Dagens Næringsliv forteller oss hva de synes om vinen de smaker.
Her er et utdrag fra deres anmeldelse av sjampanjen Cuveé Belle Epoque laget av produsenten Perrier Jouët: "Elegant og kompleks, men noe lukket på duft med gjenkjennelig kjeks- og brødaroma kombinert med grønne epler og sitrus. Fabelaktig balansert syre og lengde som harmonerer med den konsentrerte smaken. Kan nytes nå eller la den ligge i opp til 10-15 år. Til hummer naturell".

Champagne fra denne produsenten ble forøvrig drukket av den famøse agenten Bridget von Hammersmark i Quentin Tarantinos film Inglourious Basterds (viktig trivia å ha med seg i festlige lag).

Om beskrivelsen gjør jeg meg noen tanker:
  1. Jeg hadde aldri klart å beskrive vinen slik. Jeg hadde klart å si "eple", men antageligvis fordi jeg har lært at sjampanje som regel smaker eple.
  2. Nå har jeg derimot pugget beskrivelsen. En vakker dag blir jeg kanskje servert denne vinen (i så ville det sikkert være fra en vinkjenner, som ikke ønsker å kaste perler for svin)
  3. Mer sannsynlig blir jeg en dag servert en tilsvarende vin, og det er her bløffingen kommer inn i bildet. Dersom jeg tar sjansen på at ingen av DNs vinjournalister befinner seg i selskapet, kunne jeg antageligvis sluppet unna med en slik beskrivelse på en annen sjampanje. Eller?
La meg komme til poenget.

Min karriere som vinbløffmaker startet med et godt råd fra min fetter Jens Blom, som jobber med vin profesjonelt. Jeg spurte hvordan jeg skulle lære meg vin, og han svarte at jeg måtte lære de store franske vindistriktene. Ganske enkelt fordi de fleste andre land har fransk vin som hovedinspirasjon. Vips kan du tillate seg å synse om argentinsk, australsk, sør-afrikansk og nord-amerikansk vin, for å nevne noen.

Oppsummert kan jeg altså gi følgende råd til deg som er en vinbløffmaker in spe. Steg #1 er å pugge franske distrikter og hvilke druer de benytter. Lag seks lapper som dekker Alsace, Loire, Champagne, Burgund, Bordeaux og Rhone, og heng dem opp på badet der du pusser tennene. Alternativt er det hele unnagjort på et par timer med konsentrert pugging. Hadde du ikke fransk på skolen må du også alliere deg med noen som kan uttalereglene. Sier du "allsake", "pinå griss" eller "sangt emmiliånn" blir du avslørt.

Jeg fortsetter utover sommeren med dette temaet. Mitt håp er naturligvis å bli utsatt for både god vin og god bløffing. En utsøkt kombinasjon.

29. mai 2010

Lynrask laks

Jeg har skrevet om Salma-laks før. I tillegg til høy kvalitet på fiskekjøttet, har Salma en annen fordel. Innpakningen åpner for oppfinnsomme tilberedningsmetoder.

I restaurantverdenen har man lenge kjent til metoder omtalt som  Sous-vide, der kjøtt pakkes i vakuum og varmebehandles over veldig lang tid på lav temperatur.

For å få til sous-vide må man ha spesialutstyr. Heldigvis er de fleste av oss i besittelse av en ypperlig Sous-vide-innretning: Oppvaskmaskinen.


Supersaftig Sous-vide-Salma
Kjapp middag for to personer.
  • Salmalaks (ca 200 gr per pers)
  • Mandel- eller andre små-poteter
  • Agurk
  • Vårløk
  • Sukkererter
  • Smør
  • 2 dl creme fraiche
  • ca 2 ss Dijon-sennep
  • 1 sitron
Begynn med laksen. La den være i emballasjen og legg den i nederste kurv i oppvaskmaskinen, som du kjører på ekstra varmt vaskeprogram. Laksen er da ferdig etter ca 20-30 min, avhengig av størrelse og hvordan du liker den. En slik laks kan med hell spises halvrå, så du trenger ikke treffe hundre prosent på tiden.

Hakk vårløken i små rundinger.

Skjær potetene i middels tykke skiver, som du koker i ca 10 minutter. Unngå overkokte, smuldrete poteter. Ha vårløken i potetkjelen noen sekunder før potetene er ferdig, og sil deretter av vannet. Ha i en klatt smør og en teskje Dijonsennep.

Kok sukkerertene i to minutter.

Skjær agurken i tynne staver.

Varm opp Creme Fraiche, rør deretter inn sennep og smak til med sitronsaft, salt og pepper.

Legg potetsalaten på tallerkner, hell over sausen og legg agurk og sukkererter rundt.

Ta Salmalaksen ut av emballasjen, del forsiktig i porsjonsstykker, og legg oppå potenene på tallerkenen. Server.

15. mai 2010

The Nighthawk Diner

Åshild og jeg pleier å bytte på hvem som velger film når vi går på kino. I går var vi på Iron Man 2 (gjett hvem som fikk velge). Det er ikke alltid at oppfølgeren til en action-film basert på gamle tegneserier er god, men denne var overraskende bra, alt tatt i betraktning. Det syntes til og med Åshild, som i likhet med undertegnede også synes det er stas med Scarlett Johansson.

Etter et slikt kinobesøk sier det seg selv at man må spise amerikansk. Nyåpnede Nighthawk Diner lå like i nærheten, og vi spankulerte derfor glade og forventningsfulle de få meterne nedover Torvald Meyers gate til det som skulle bli en veldig blandet opplevelse.

Det er 30-tallets USA som får sin renessanse på Nighthawk Diner. I en slags Art Deco-stil blir man geleidet inn i et imponerende gjennomført lokale innredet i klassisk amerikansk diner-stil. Her serveres hjemmelaget milkshake sammen med amerikanske gjengangere som t-bone, rib-eye, cæsar-salat og selvfølgelig hamburger med drøssevis av "side orders". Store porsjoner, ordentlige halvlitere, juke-box, servitører i uniform og høyt - skikkelig høyt - støynivå. So far, so good.

Akkurat som Scarlett Johansson etter mitt skjønn blir litt misfit i sin rolle i Iron Man, er det forhold hos Nighthawk Diner som bryter med et godt konsept.

For ordens skyld: Jeg er en snobbete, frankofil gourmet, som gjerne svir av like mye penger på olivenolje som på vin. Allikevel kan jeg like et hvilket som helst spisested så lenge konseptet er gjennomtenkt og gjennomført.

Nighthawk Din er scorer 100% på å være gjennomtenkt.

The "Iron Man" bak stedet er Jan Vardøen, som blant annet står bak det eneste stedet i verden der Åshild får sin Bloody Mary slik hun liker den: Bar Boca, som ligger på den andre siden av gaten. Vardøen frekventerer også på TV3 sitt program "Master Chef".

Med en slik personlighet i kulissene hadde vi skrudd opp forventningene noen hakk. For oss koker en restaurantopplevelse ned til tre faktorer: Mat, service og atmosfære. Disse bygger igjen på konseptet, som blir en slags grunnmur. Dersom konseptet er svakt, vil de tre faktorene vakle, uansett hvor gode de er. Et godt konsept er også et tydelig konsept; du forstår umiddelbart hva slags sted du har kommet til, når du setter foten innenfor døren. På dette området kan man bare gratulere Vardøen med Nighthawk Diner.

Men det blir ikke en amerikansk diner, bare gjennom interiøret. Maten og servicen må også gjennomføres. Vi kjøpte begge burger og det ble en skuffelse. Vi fikk pommes frites som var så slapp at jeg fikk assosiasjoner til automatene som fantes på 80-tallet, der man kunne kjøpe hørføna poteter (de forsvant like fort som de kom). Ramsalt sideflesk (i menyen omtalt som "bacon"), tørre brød og uoriginal sammensetning, er også ting det går an å gjøre noe med. Kanskje kan det tilogmed tilgis et helt nyåpnet sted, som sikkert har sine innkjøringsproblemer.

Men servicen var kanskje det mest påtagelige. Selv den kjipeste, mest nedslitte amerikanske diner har skikkelig god service, det er iallefall min erfaring. Oppmerksomme servitører som følger med, prater jovialt med gjestene og alltid er på pletten for å selge deg mer i det øyeblikk ølglasset er tomt eller hovedretten fortært.

På Nighthawk Diner prater tilsynelatende heller servitørene med hverandre, og de følger ikke med på gjestene sine. Jeg tror det er her Vardøen glimrer ved sitt fravær. Kanskje har han svidd av alt kruttet på lokalet, men om han fortsatt har krefter igjen, skulle jeg veldig gjerne sett han i sving bak bardisken og i lokalet. Først og fremst for å tjene som et godt eksempel for sine ansatte, sekundært fordi han angivelig lager veldig gode drinker.

Når han lykkes med servitørene, ville jeg anbefalt en tilsvarende runde på kjøkkenet. Først da vil han kanskje lykkes i å formidle konseptet sitt til sine ansatte (og ikke bare til kundene).

Ingen kan ta fra Scarlett Johanson det faktum at hun er en fryd for øyet, og til tross for slapp gjennomføring i Iron Man klarer hun å flyte på sin fremtoning. Det gjenstår å se om Nighthawk Diner klarer å maskere sine skjønnhetsfeil bak et gjennomtenkt konsept. Har Grünerløkka blitt det neste området i Oslo for "turistfeller", der publikum lar seg blinde av kjendisfaktorer? I så fall er jeg Lost in Translation, og holder jeg meg til et lite, diskret sted i Industrigata på Majorstuen. De har et helt annet konsept, men det er i det minste både gjennomtenkt og gjennomført.

7. februar 2010

Skjør skrei

Tilbake på besøk i Bodø. Skrei-sesongen er i full gang her oppe, og vi kan kjøpe den blodfersk rett fra havet. Skrei selges ofte i koteletter, som egner seg best til posjering. Dersom du får filet med skinn kan du steke stykker i solsikkeolje på høy varme. Målet er sprøtt skinn som spises sammen med fisken. Fallgruven er bløtt skinn og skreikjøttet i full oppløsning.. (det kan være lurt å prøve seg frem først på de små hale- eller bukstykkene før man kjører igang med hele stasen.) Vi kjørte safe denne helgen, og valgte posjering som metode:

Ingredienser til 6 personer:
  • 1,4 kg skreifilet
  • En pakke bacon 
  • 1/2 sellerirot
  • 1-2 ts Dijon-sennep
  • 1 sitron
  • 1-2 dl matfløte 
  • ca 200 g smør 
  • Ca 10 babygullrøtter
  • 1 purre
  • 1 hodekål
  • Ca 2 ss soyasaus
  • 2 laurbærblad 
Skjær av en ca 10 cm lang stilk av den hvite delen av purren. Skjær i to deler på langs og skyll godt i vann. Skjær i så tynne stilker som du klarer på langs, og legg i kaldt vann. La stå til maten serveres.

Skrell sellerirot, skjær i biter og kok i vann til møre. Mos med stavmikser og tilsett fløte og smør til glatt puré. Smak til med Dijon-sennep, sitron og salt.

Fintsnitt bacon og stek i tørr teflonpanne. Sil av fett fortløpende. Målet er helsprø, små bacon-biter.

Skjær "skalper" av hodekål og stek i panne. Begynn å steke på høy varme slik at stykkene blir litt svidd. Skru ned varmen og la dem bli gjennomstekt slik at den rå kålsmaken forsvinner. Vær forsiktig med stykkene slik at de ikke løser seg opp.

Smelt smøret i en kjele.

Kok opp vann i en stor kjele sammen med laurbærblader. Skjær skreifilet i porsjonsstykker. La stykkene trekke i vannet (dvs at vannet akkurat ikke koker) i ca 5 minutter.

Anrett garnityret på tallerkener mens fisken trekker. Legg fisken på kålstykkene, og bacon og purrestrimler på fisken. Legg puré, gullrot, smør og dråper med soyasaus rundt det hele.

Vinforslag: Rød burgund.

7. januar 2010

Kjære kjøttboller

Noen retter må forvaltes med omhu. Kjøttboller er en av dem. Skikkelig gode kjøttboller må vi for guds skyld ikke bli lei av, og de må lages akkurat passe sjeldent, synes jeg. Åshild er sterkt uenig.

Disse kjøttbollene kan du ha på pizza, som tapas i en skål med tomatsaus, til pasta med tomatsaus eller med tzatziki til grillmiddagen.

Ingredienser:
  • Ca 400 gram kjøttdeig (storfe, elg eller svin)
  • En neve frisk bladpersille
  • En bit frisk ingefær på størrelse med en halv tommel
  • Et fedd hvitløk
  • 1 egg
  • 1 middels stor sjalottløk
  • 6-10 dråper Tabasco
  • 1 ts salt
  • 1 ss smør og 2 ss nøytral olje til steking
Skrell ingefæren med en teskje. Finhakk persille, løk, hvitløk og ingefær. Bland med resten av ingrediensene i en bolle, kvern over litt pepper og rør godt til massen begynner å stivne.

Varm olje og smør i en panne. Fukt hendene dine med vann fra springen og form kuler av kjøttdeigmassen. Diameter cirka enogenhalv til to centimeter. Om du lager tapas kan de med hell være litt større.

(For ekstra smak kan du på dette tidspunktet koke kjøttbollene i god kraft. PC sin svoger, som er kokk, lager noen uforholdsmessig gode elgkjøttboller som han koker i steinsoppkraft.)

Stek kjøttbollene først på høy varme mens du kaster dem rundt i pannen hyppig slik at de blir jevnt stekt. Skru deretter ned varmen og stek til ferdig. Når du tror de er ferdig deler du en tilfeldig valgt kjøttbolle i to, og sjekker at den er gjennomstekt (den samvittighetsfulle kokk spiser normalt disse bitene som en ekstra kvalitetssikring).